Camino de Jinama går fra kirkedøra i Frontera og opp til kanten av El Golfo. Strekningen er kort — noen kilometer — og stigningen er på over 800 meter. Folk gikk den to ganger i året, med geiter, høner, griser og innbo, fordi klimaet i høyden ble ubrukelig om vinteren og dalen ble ubrukelig om sommeren. Det het la mudada, flyttingen, og det var ikke en tur. Det var å bære hjemmet sitt opp og ned et stup, i generasjoner.
Det er en god inngang til vandring på El Hierro. Stiene her er ikke laget for turister. De er arbeidsveier som fortsatt ligger der, i en øy som er så bratt at det ikke fantes noe alternativ.
Hva slags øy går du på?
Den minste av de bebodde Kanariøyene, og den med kortest avstand fra havnivå til topp. Pico de Malpaso ligger på 1 501 meter, og fra kysten opp dit er det få kilometer i luftlinje. Det gir turer med mye høydeforskjell på kort strekning, og det gir noe annet som er mer overraskende: du krysser klimasoner flere ganger på samme dag.
Nordsiden og høylandet ligger i passatskyene og har laurbær- og lyngskog. Sørsiden ligger under skyene, er tørr og består av furuskog i høyden og lavamark ned mot kysten. Vestenden i La Dehesa er beitemark og einer. Du kan gå fra fuktig skog i tåke til svart lava i sol i løpet av tre timer.
GR 131 — Camino de la Virgen
Ryggraden i turnettet er GR 131, som på El Hierro faller sammen med den gamle Camino de la Virgen. Det spanske nettverket av caminos naturales oppgir samlet lengde til 42 kilometer, fordelt på fire strekninger.
| Strekning | Fra | Til |
|---|---|---|
| 1 | Tamaduste | Valverde |
| 2 | Puerto de la Estaca | Valverde |
| 3 | Valverde | Ermita de la Virgen de los Reyes |
| 4 | Ermita de la Virgen de los Reyes | Faro de Orchilla |
Strekning 3 er den lange — rundt 27 kilometer over høylandet, fra hovedstaden og vestover til helligdommen i La Dehesa. Det er den delen som er den egentlige Camino de la Virgen, og det er den som brukes hvert fjerde år når Virgen de los Reyes bæres inn til Valverde. Siste gang var sommeren 2025; neste gang er i 2029.
Ruten ender ved fyret på Punta de Orchilla, der nullmeridianen lå i europeiske kartverk i flere hundre år før Greenwich tok over. Detaljene om etapper og profil ligger hos det spanske landbruksdepartementets oversikt over Camino Natural på El Hierro.
Hvor bratt er Camino de Jinama?
Brattere enn tallene antyder. Fra kirken Nuestra Señora de la Candelaria i Frontera opp til Mirador de Jinama oppgis stien til i overkant av tre kilometer med rundt 815 høydemeter, avhengig av hvor du regner start. Det er en gjennomsnittlig stigning som i praksis betyr sammenhengende trapper og sikksakk i steinlagt sti.
Retningen betyr mye. Går du opp, er det en tung, jevn oppstigning på to til tre timer, og du får utsikten som belønning på slutten. Går du ned, sparer du lungene og bruker knærne — trinnene er ujevne, og de er høyere enn norske trapper. Staver hjelper mer her enn de fleste andre steder.
Den vanlige løsningen er å bli kjørt opp til Mirador de Jinama og gå ned, eller å gå opp og ta taxi tilbake. Begge deler krever avtale på forhånd, for det går ikke buss dit.
La Llanía — turen for dem som ikke skal slite seg ut
Oppe på høylandet ved San Andrés ligger La Llanía, et rundløypeområde i laurbær- og lyngskog. Det er merket i tre lengder — rundt 4,2, 5,6 og 7,4 kilometer — med moderat stigning, og det er den turen de fleste kan gå.
Underveis passerer du Hoya de Fireba, et ovalt vulkankrater på rundt 450 meters bredde og 160 meters dybde, som i dag er kledd i skog og gress. Ruten går også ut på kanten av El Golfo med utsikt ned i dalen — når tåka tillater det.
Skogen her er samme type som i Garajonay på La Gomera, bare mindre og mer beitepreget. Den er fuktig. Du kan bli gjennomvåt uten at det faller regn, mosen er glatt, og en fleecejakke i sekken er ikke overforsiktighet i februar.
Vest: El Sabinar og La Dehesa
Lengst vest ligger øyas mest fotograferte motiv: einertrærne i El Sabinar, som passatvinden har bøyd nesten ned i bakken gjennom hundrevis av år. Turen dit er kort, og området rundt er åpen beitemark med utsiktspunkter mot havet.
Dette er også der GR 131 avslutter. Landskapet er lavt, vindutsatt og uten skygge, og forskjellen fra skogen er tydelig: her er det vinden, ikke stigningen, som avgjør hvor slitsom turen blir.
Sør: lavamarken
Sørenden av øya, i kommunen El Pinar, er noe helt annet igjen. Furuskogen slipper taket, og under den ligger malpaís — grov, svart lava med sti gjennom. Turene her går ned mot kysten og ender gjerne ved La Restinga eller ved bukta Tacorón.
Her gjelder to ting. Det er ingen skygge, og det er ingen vann. Lavaen reflekterer varme oppover, og en tur som ser kort ut på kartet kjennes lengre midt på dagen enn den samme turen ville gjort i skogen. Start tidlig, eller gå den om ettermiddagen.
Trenger du bil?
Ja, i praksis. Bussene på El Hierro går, men de går sjelden, og de binder sammen tettstedene — ikke stiene. De fleste turene her er enveis fra et sted uten holdeplass til et annet sted uten holdeplass.
Har du bil, løser det halve problemet. Den andre halvparten er at bilen står i feil ende når du er ferdig. Løsningene er de vanlige: to biler, taxi bestilt på forhånd, eller rundturer som ender der de startet. La Llanía og flere av kortrutene er lagt opp nettopp som runder.
Regn med lav snittfart på veiene. De er smale, de svinger, og de går opp og ned gjennom skysjiktet flere ganger på samme tur. Lys på i tåka midt på dagen er normalt her.
Hvor mange dager trenger du?
Fire netter er et realistisk minimum hvis du skal gå mer enn én tur, og det er ikke fordi øya er stor. Det er fordi reisen dit spiser tid: det finnes ingen internasjonale ruter, og du må enten fly via Tenerife Nord eller Gran Canaria, eller ta fergen fra Los Cristianos. Hvordan de små rutene fungerer, står i artikkelen om de små flyplassene GMZ og VDE.
Med fire til seks netter rekker du Camino de Jinama, en runde i La Llanía, vestenden og en tur i sør, og du får sett øya i to helt ulike værtyper. Kortere enn det, og du bruker halve oppholdet på å komme deg dit og hjem igjen.
Praktisk og sesong
Sko med grep er ikke valgfritt. De steinlagte kongeveiene blir såpeglatte når mosen er våt, og det skjer ofte i nord. Ta med vann for hele dagen; kildene på øya er ikke drikkevannskilder du kan regne med. Mobildekningen faller ut i dalene, så last ned kartet på forhånd eller ta med papirkopi.
Sesongmessig fungerer øya hele året, men ulikt. November til april gir svalere temperaturer, grønnere skog og flere dager med tåke og vind i høyden. Sommeren gir stabile forhold på kammen, men er for varm i lavamarken i sør. Uansett når du kommer: været på 1 200 meter har lite til felles med været nede i El Golfo.
Skal du sammenligne med naboøyene først, er turene kortere og bussene flere i guiden til vandring på La Gomera, og lengre og høyere i vandring på La Palma. Oppdatert informasjon om stier, stengninger og merking legges ut av øyas eget turistkontor.