Øyas eget turistkontor oppgir at La Gomera har over 600 kilometer merkede stier. På en øy du kan kjøre rundt på under en dag, er det mye sti — og det er hele poenget. Folk kommer ikke hit for strendene. De kommer for å gå, og de blir gjerne en uke.
Øya er rund som en oppskåret appelsin, med dype raviner som stråler ut fra det høye midtpartiet. Det gir en helt bestemt type vandring: du går enten opp langs en ravine, ned langs en ravine, eller på tvers over ryggene mellom dem. Det finnes nesten ingen flate turer.
Garajonay: skogen som ikke burde finnes lenger
Midt på øya ligger nasjonalparken. Garajonay dekker nesten 4 000 hektar og verner den beste gjenværende laurbærskogen i verden — en skogtype som var vanlig rundt Middelhavet for millioner av år siden og som i dag bare finnes noen få steder. UNESCO satte den på verdensarvlisten, og øyas eget turistkontor kaller den øyas store naturskatt.
Det du bør vite før du går inn i den: den er fuktig. Passatvinden presser fuktig luft opp mot fjellsiden, skyene legger seg som et lokk over toppen, og trærne kondenserer vannet ut av tåka. Du kan bli gjennomvåt uten at det har falt en dråpe regn. Stiene er mørke, mosen er glatt, og en fleecejakke i sekken er ikke overdreven forsiktighet i februar.
Besøkssenteret Juego de Bolas ved Agulo er stedet å starte hvis du vil ha kart og oppdatert informasjon om hvilke stier som er åpne. Turene inne i parken er stort sett korte — én til tre timer — og de kan settes sammen til lengre dager.
Hvor bratt er det egentlig?
Brattere enn du tror. Avstandene på La Gomera er små i luftlinje og store i praksis, fordi du hele tiden må ned i en ravine og opp igjen. En tur som ser ut som seks kilometer på kartet, kan inneholde 700 høydemeter opp og like mye ned.
Det gjør at gjennomsnittsfarten faller kraftig. Regn med to og en halv til tre kilometer i timen med sekk, ikke fem. Og regn med at nedstigningene sliter mer på knærne enn oppstigningene sliter på lårene — de gamle steinlagte kongeveiene her har trinn som er høyere enn norske trapper.
Valle Gran Rey og vestsiden
Dalen i vest er den mest brukte basen for vandrere. Valle Gran Rey er egentlig fire småsteder som ligger etter hverandre nedover dalen, med terrasser og palmer på begge sider. Herfra går det stier oppover mot Arure og videre inn i parken, og ned mot kysten.
Vær klar over at flere av stiene ut av dalen begynner med en sammenhengende stigning på mange hundre meter uten skygge. Dalbunnen ligger ved havet, kanten ligger høyt oppe, og det er ingen mellomstasjon. Start tidlig, og ta med mer vann enn du tror du trenger.
Nord: Hermigua, Agulo og terrassene
Nordsiden er grønnere og våtere. Her ligger bananterrasser som fortsatt er i drift, gamle vanningskanaler og landsbyer der husene klamrer seg til dalsiden. Turen mellom Hermigua og Agulo følger delvis gamle ferdselsveier fra før bilveien kom, og den gir deg en helt annen La Gomera enn den turistene i Valle Gran Rey ser.
Strendene på nordsiden er ikke badestrender. Playa de Hermigua er dramatisk å se på og direkte farlig å bade fra, og det er verdt å ta på alvor.
Går det an å gå enveis med buss?
Delvis. Kollektivtilbudet på La Gomera drives av Guaguas Gomera og består av åtte linjer. Sju av dem går til eller fra San Sebastián eller Vallehermoso, og en åttende binder Vallehermoso til Valle Gran Rey.
Det betyr i praksis at du kan gjøre enveisturer langs hovedaksene — for eksempel gå ned til en landsby ved en busslinje og ta bussen tilbake til basen. Men avgangene er få, og på enkelte linjer kjøres det bare noen ganger i døgnet. Sjekk rutetabellen samme morgen, og ha en plan B. Taxi er alternativet, og på en øy med disse veiene er det ikke billig.
Selve rutetidene endrer seg, og vi gjengir dem derfor ikke her. Det samme gjelder fergene: se ferger mellom øyene for hvordan du kommer deg hit fra Los Cristianos.
Tre turtyper du bør kjenne igjen
Stiene på La Gomera faller i tre ganske ulike kategorier, og det er nyttig å vite hvilken du har valgt før du står i den.
Ravineturene følger bunnen av en barranco fra fjellet ned mot havet. De er skyggefulle i starten og glovarme mot slutten, fordi ravinen åpner seg mot sør. Nedstigning hele veien høres lett ut, men er hardt på knærne.
Kongeveiene — caminos reales — er de gamle steinlagte forbindelsene mellom landsbyene, bygget før veinettet. De klatrer i sikksakk opp dalsidene og har trinn i ujevn høyde. De er de vakreste stiene på øya og de mest slitsomme å gå nedover.
Skogsturene i Garajonay er de korteste og letteste, men også de der du raskest mister orienteringen, fordi tåka reduserer sikten og alle trærne ser like ut. Hold deg til merkingen.
Trenger du guide?
Nei, ikke på de merkede stiene. La Gomera har et godt skiltet nett, og de fleste går på egen hånd med kart eller GPS-spor. Men to situasjoner taler for guide: hvis du vil gå de mer utflytende rutene i skogen der stier krysser hverandre tett, og hvis du reiser alene og vil ha noen som vet hvor du er.
Den praktiske fordelen med en lokal guide er ikke stifinningen. Det er logistikken: å vite hvilken buss som faktisk går den dagen, hvilken sti som er stengt etter siste uvær, og hvor du kommer deg ned hvis været snur. Det er den kunnskapen som er vanskeligst å skaffe seg hjemmefra.
Når bør du komme?
La Gomera fungerer hele året, men på ulike måter. Vinterhalvåret gir svalere temperaturer og mer vann i ravinene, som gjør landskapet grønnere — og glattere. Sommeren er tørrere og varmere, men skylaget over parken holder toppen kjølig selv i juli.
Den store forskjellen går ikke mellom årstidene, men mellom nord og sør på samme dag. Sørsiden ved Playa de Santiago kan ha sol og 25 grader mens toppen ligger i tåke og 14. Det er passatvinden som styrer det, og det er grunnen til at fleece hører hjemme i dagsekken selv i mai.
Praktisk: hva du faktisk trenger
Sko med grep er ikke valgfritt. De steinlagte stiene her blir såpeglatte når mosen er våt, og det skjer ofte i skogen. Staver hjelper mer på La Gomera enn de fleste andre steder, nettopp på grunn av alle nedstigningene.
Ta med vann for hele dagen. Det finnes kilder på øya, men de er ikke drikkevannskilder du kan regne med. Og mobildekningen faller ut nede i ravinene, så en papirkopi av ruten eller et nedlastet kart er lurt.
Har du planer om flere av vestøyene på samme tur, er La Palma det naturlige neste steget — der er turene lengre og høydeforskjellene større. Tenerife har høyere fjell og strengere adgangsregler, men ikke det samme nettet av gamle stier.
Én ting til om overnatting
Vandrere på La Gomera bor gjerne fast ett sted og gjør dagsturer ut derfra, i stedet for å flytte hver natt. Øya er liten nok til at det går an, og utvalget av overnatting er begrenset utenfor Valle Gran Rey, San Sebastián og Playa de Santiago. Booker du i høysesongen for vandring — februar til april — bør du være tidlig ute, for kapasiteten er ikke stor.