Corralejo har to spisekulturer som knapt vet om hverandre. Den ene begynner klokka åtte om morgenen, med havregrøt, kaffe på filter og folk i våtdrakt som spiser før de kjører ut til bølgene. Den andre begynner klokka halv to og består av gryte, fisk etter vekt og en karaffel husvin. De ligger i samme by, ofte i samme gate, og de har hvert sitt publikum.
Det er den doble karakteren som gjør Corralejo til det beste stedet å spise på Fuerteventura — og til det stedet med flest fallgruver. Byen har flere restauranter per innbygger enn noe annet sted på øya, og det betyr både utvalg og hard konkurranse om folk som går forbi én gang.
Tre soner, tre helt ulike regninger
Gamlebyen og Muelle Chico. Den gamle fiskerlandsbyen ligger rundt den lille kaia, med smale gater, hvite hus og Calle Iglesia som ryggrad. Her er restaurantene minst, kjøkkenene enklest og fisken nærmest. Sonen er liten — du går gjennom den på ti minutter — og det er den delen av byen du bør bruke mest tid i.
Avenida Marítima. Strandpromenaden strekker seg over to kilometer sørover fra havnen, og det er her de fleste bordene står. Turistkontoret ligger midt på, i Avenida Marítima 16, ifølge Turespañas oversikt over turistkontorene. Utsikten er god, prisene er høyere, og kvaliteten spriker mest her av alle sonene.
Hovedgatene og hotellstripen. Bak promenaden går Avenida Nuestra Señora del Carmen og Avenida Juan Carlos I, og nordover mot sanddynene ligger de store hotellene med hvert sitt lille senter. Her spiser du greit, forutsigbart og uten overraskelser i noen retning.
Hvordan byen ellers henger sammen, med avstander og hvem den passer for, står i artikkelen om Corralejo.
Surferfrokosten er ekte
Kaféene som åpner tidlig og serverer ordentlig kaffe er ikke en turistfelle. De er en direkte følge av at Nord-Fuerteventura har vært et surfested i tretti år, og at folk som skal i vannet trenger å spise klokka åtte, ikke klokka ti. Det gir Corralejo noe ingen andre kanariske feriesteder har i samme grad: et frokosttilbud som fungerer.
Prisen er høyere enn på en spansk bar, der du får kaffe og en tostada for småpenger. Det er en reell forskjell, og den er verdt å kjenne til: to frokoster om dagen i en surfekafé blir dyrere enn to middager på en kanarisk bar.
Hvor er turistfellene?
De ligger tettest langs promenaden, og de kjenner du igjen på det samme som overalt ellers: bilder av maten på menyen, meny på fire eller fem språk, og en person i døra som spør hvor du er fra. Det siste er det tydeligste tegnet. Et sted med faste gjester trenger ingen på fortauet.
To ting er spesielle for Corralejo. Den ene er «fresh fish» skrevet på engelsk uten kilopris. Fersk fisk i Spania selges etter vekt, og et sted som oppgir en fast porsjonspris på «dagens fisk» serverer nesten alltid filet fra fryser. Det trenger ikke være dårlig, men du bør ikke betale ferskpris for det.
Den andre er «paella» som står oppført til lav pris og kommer på bordet etter ti minutter. Paella lages på bestilling og tar rundt en halvtime. Kommer den raskere, er den varmet opp. Paella er dessuten valenciansk, ikke kanarisk — det er ingen skam å spise den, men den sier ingenting om hvor du er.
Geiteosten er lokal her, ikke importert
Fuerteventura har sin egen beskyttede ost, og den kommer fra gårder du kjører forbi på vei sørover. Queso majorero fikk beskyttet opprinnelsesbetegnelse i 1996 og var den første geiteosten i Spania med DOP, ifølge det kanariske kvalitetsinstituttet. Det gjør queso asado con mojo — stekt ost med saus — til den mest stedegne forretten du kan bestille i Corralejo.
Be om at det er majorero, og gjerne semicurado. Får du et skuldertrekk til svar, er det ikke det. Mer om ostene og hva som skiller dem, står i artikkelen om kanariske oster.
Ellers er øyas signaturretter geit i gryte, puchero og kanariske supper. Det er hverdagsmat, den er billig, og den finnes ikke på menyen der bildene er.
Hva koster det, og når spiser du?
Grovt sagt tre nivåer. Dagens meny til lunsj på en bar i gamlebyen eller i hovedgatene er det billigste ordentlige måltidet i byen, med tre retter, brød og drikke. En hovedrett på en vanlig restaurant ligger i midtsjiktet. En hovedrett med bord mot havet på promenaden ligger klart høyest, og for fisk etter vekt kan regningen bli det dobbelte hvis fisken er stor.
Tidspunktene er spanske, og de er strengere her enn folk tror: kjøkkenene serverer lunsj fra rundt halv to til fire, og middag fra åtte og utover. Flere steder på promenaden har tilpasset seg og holder åpent gjennom hele dagen, men et kjøkken som aldri stenger, er sjelden et kjøkken som lager mat fra bunnen. Hvordan det spanske måltidsdøgnet henger sammen, er gjennomgått i artikkelen om tapas og spisekultur.
Er det verdt å kjøre ut av byen for å spise?
Ja, og det er kortere enn du tror. Tre steder ligger innenfor en halvtimes kjøring og gir helt andre opplevelser.
El Cotillo på vestkysten har den beste fiskehavnen i nord, med noen få restauranter rett ved båtene og solnedgang rett i ansiktet. Det er den turen folk anbefaler hverandre på hotellet.
Lajares er surfebygda inne i landet, uten strand, med bakeri, kaffebarer og et publikum som bor der hele vinteren. Lunsj der er billigere og roligere enn i Corralejo.
La Oliva, kommunesenteret, er en jordbruksbygd med et par barer og ingen turistmeny i det hele tatt. Det er ikke en gastronomisk destinasjon, men det er en ærlig lunsj.
Fem grep som gjør en forskjell
- Gå én gate inn fra promenaden før du velger. Prisen faller merkbart på tjue meter.
- Spis lunsjen som hovedmåltid minst annenhver dag. Det er da kjøkkenene er på sitt beste, og da dagens meny finnes.
- Spør etter kiloprisen før fisken veies, og be om å få se den.
- Reserver bord ved havet i høysesong. Fra jul til påske er promenaden full fra syvtiden.
- Be om regningen selv. Servitøren venter til du gjør det.
Vi navngir ingen restauranter i denne guiden. Eiere, kokker og konsepter skifter raskere enn en artikkel kan oppdateres, og et navn som stemte i fjor kan i dag være en helt annen virksomhet i samme lokale. Gatene, kaia og kiloprisen står derimot der de står.