Ta av deg sandalene på Playa Jardín i Puerto de la Cruz klokka ett en dag i juli, og du går ikke de tjue meterne ned til vannet. Du løper. Svart sand blir så varm at den avgjør hvordan du bruker dagen — ikke som en kuriositet, men som en praktisk begrensning du må planlegge rundt.
Det er samtidig den mest ærlige sanden på Kanariøyene. Den er laget på stedet, av øya selv, og den ser ut som det landskapet den ligger i.
Hvorfor er sanden svart?
Kanariøyene er bygget av basalt, en mørk vulkansk bergart som er rik på jern og magnesium. Når havet arbeider på en lavakyst i noen tusen år, males bergarten ned til korn. Kornene består av de samme mineralene som fjellet: pyroksen, olivin, feltspat og magnetitt. Det er særlig jernoksidene, med magnetitt i spissen, som gir den dype svartfargen og det svake metalliske skjæret du ser når solen står lavt.
Bølgene knuser, og strømmen sorterer. De tyngste og mørkeste kornene blir liggende igjen i vannkanten, mens lettere materiale føres bort. Derfor er sanden ofte mørkest nederst mot sjøen og en anelse lysere oppe ved promenaden, på samme strand.
Svarte strender finnes på alle øyene, men de dominerer der landet er ungt og bratt: Tenerifes nordkyst, La Palma, La Gomera og El Hierro. Vil du ha bakgrunnen for hvorfor øyene ser så ulike ut, står den i artikkelen om Kanariøyenes geografi og vulkaner.
Hvorfor er da halve sørkysten gyllen?
Av to helt ulike grunner, og det er verdt å kjenne forskjellen.
Den første er naturlig. På Fuerteventura og Lanzarote, som er de eldste og flateste øyene, er store deler av sanden ikke vulkansk i det hele tatt. Den er organisk. Gobierno de Canarias' egen naturdatabase beskriver sanden i naturparken Dunas de Corralejo som marint organogen, med over 85 prosent kalsiumkarbonat av biologisk opphav. Under mikroskop er kornene knuste skjell, kammer fra foraminiferer, pigger fra kråkeboller og kalkalger, ført inn mot land fra de grunne områdene i Bocaina-sundet. På Fuerteventura kalles dette materialet jable. Det er altså ikke ørkensand, og den er hvit fordi kalk er hvitt.
Den andre grunnen er at noen tok med sanden. Las Teresitas nord for Santa Cruz var en steinete strand med røff sjø til langt ut på 1900-tallet. På 1970-tallet ble det bygget en bølgebryter på rundt en kilometer og fraktet inn i størrelsesorden 270 000 tonn lys sand fra Sahara, senere etterfylt flere ganger. Resultatet er en strand som ser afrikansk ut og ligger foran en kanarisk fjellside. På Gran Canarias sørkyst er både Amadores og Anfi del Mar bygget etter samme oppskrift, med lys importert sand lagt over svart lavagrunn og en molo foran for å holde bølgene ute.
Merk deg konsekvensen: at en strand er gyllen på Kanariøyene betyr ofte at den er anlagt. Las Teresitas er ikke mindre fin av den grunn, men det forklarer hvorfor den er så ulik alt annet på nordkysten.
Hvor varm blir den?
Varmere enn folk tror, og betydelig varmere enn lys sand samme dag. Mørke overflater absorberer en langt større del av strålingen enn lyse, og et sandlag isolerer seg selv slik at varmen blir liggende i de øverste centimeterne.
Surf Life Saving New Zealand, som har svart vulkansk sand langs vestkysten av Nordøya og behandler brannskader fra den hver sommer, oppgir at lys sand kan nå rundt 50 grader på en dag med 32 grader i luften, og at svart sand ligger markert høyere. De oppgir også at det ved 60 grader tar omtrent 30 sekunder før huden blemmer. Rådet deres er kort: ha på deg sko.
Vi har ikke funnet tilsvarende målinger fra kanariske strender, så tallene over er ikke kanariske tall. Men fysikken er den samme, og breddegraden taler ikke i din favør: øyene ligger på 28. breddegrad, og UV-indeksen er høy også i vintermånedene. Det er behandlet for seg i artikkelen om UV-indeks og solråd.
Det praktiske svaret er badesko eller sandaler du kan ha på helt ned i vannet, og et håndkle du kan sette føttene på når du reiser deg fra solsengen. Har du med barn eller hund, er dette ikke et komfortspørsmål. Hundeputer brenner seg på svart sand på nøyaktig samme måte som på asfalt.
Hvor finner du dem?
| Øy | Strender | Karakter |
|---|---|---|
| Tenerife | Playa Jardín, Playa de Benijo, El Socorro, Playa de la Arena | Nordkysten og vestkysten. Fra tilrettelagt til helt vill |
| La Palma | Los Cancajos, Puerto Naos, Charco Verde | Nesten alle strendene på øya er svarte |
| La Gomera | La Calera, Playa del Inglés, Hermigua | Svart og grovkornet, ofte med kraftig sjø |
| El Hierro | La Restinga, Timijiraque | Mer stein og lavablokk enn sand |
| Gran Canaria | San Agustín, Las Marañuelas og La Lajilla i Arguineguín | Mørk, ikke kullsvart. Rolige hverdagsstrender |
| Lanzarote | Playa Quemada, buktene ved Janubio | Få og små. Øyas badestrender er stort sett lyse |
Vil du se hva svart sand kan være når den er stelt, er Playa Jardín i Puerto de la Cruz stedet: anlagt etter César Manriques idé, med hage bak og bølgebryter foran. Vil du se det motsatte, er Playa de Benijo under Anaga-fjellene en villstrand med sterk understrøm der de fleste går for utsikten og ikke for badingen.
På den roligere enden av skalaen ligger Los Cancajos på La Palma, med beskyttede bukter og ti minutter til flyplassen, og Playa de la Calera i Valle Gran Rey. På Gran Canaria er San Agustín den mest brukbare mørke stranden i sør, og den som overvintrere oftest ender opp på.
Tre ting som overrasker
Vannet ser mørkere ut. Over svart bunn får sjøen en flaskegrønn eller nesten blyfarget tone, og du ser ikke ned til bunnen slik du gjør over lys sand. Det er ikke skittent vann, det er bare mangel på refleksjon — men det gjør at du bør være mer oppmerksom på hvor det plutselig blir dypt.
Sanden setter seg i alt. Svart sand er ofte grovere og tyngre enn lys sand, og den blir liggende i sømmer, sandaler og badetøy lenge etter at du har børstet.
Og den kjøler ned raskt. Går du på stranden etter klokka fem, er problemet borte. Det er en av grunnene til at ettermiddagsbadet er så mye mer utbredt blant fastboende enn blant turister.