En guide heller en bøtte vann ned i et borehull i bakken. Noen sekunder skjer det ingenting. Så kommer dampen ut med et smell, flere meter opp, og folk i ytterkanten av ringen tar et skritt tilbake. Litt bortenfor legger han tørt kratt i en grop i grusen, og krattet tar fyr av seg selv. Det er hele demonstrasjonen ved Islote de Hilario, og den tar noen få minutter — men den gjør noe med hvordan du ser på resten av Lanzarote den dagen.
Timanfaya nasjonalpark ligger på vestsiden av Lanzarote, i kommunene Tinajo og Yaiza. Det spanske nasjonalparknettverket oppgir arealet til 51,07 kvadratkilometer. Parken ble opprettet i 1974, og på folkemunne kalles kjerneområdet Montañas del Fuego — ildfjellene.
Seks år med utbrudd
Landskapet du kjører gjennom er ikke gammelt. Utbruddsperioden begynte 1. september 1730 ved Caldera de los Cuervos, nordøst for dagens parkgrense, og varte til Montaña Colorada sluttet å være aktiv 16. april 1736. I mellomtiden åpnet det seg nye sprekker og kratre i omganger, og lavastrømmene begravde gårder og hele grender på vei mot havet.
En samtidig beretning som tradisjonelt tilskrives presten i Yaiza, beskriver hvordan jorden åpnet seg og hvordan folk måtte forlate stedene sine. Beskrivelsen er dramatisk, og forskere har diskutert både forfatterskap og detaljer i den, men hovedtrekket står fast: en betydelig del av øyas beste jordbruksland forsvant under lava og lapilli i løpet av seks år, og befolkningen flyttet eller emigrerte.
Det siste utbruddet på Lanzarote kom i 1824, med tre korte utbrudd i og ved dagens parkområde. Siden da har øya vært stille. Det som skjer i dag, er ettervarme — ikke et pågående utbrudd. Hvordan beredskapen fungerer på øyene generelt, er behandlet i artikkelen om vulkaner og beredskap.
Hvorfor er bakken fortsatt så varm?
Under Islote de Hilario ligger det restvarme fra magmakammeret som matet utbruddene på 1700-tallet. Fundación César Manrique oppgir at temperaturen allerede på 15 meters dyp overstiger 600 grader. Nær overflaten er tallene lavere, men fortsatt høye nok til at du ikke kan holde hånden i grusen mer enn et øyeblikk noen få centimeter ned.
Det er dette som gjør demonstrasjonene mulig, og det er også grunnen til at anlegget på toppen måtte bygges med spesialløsninger. Varmeanomalien er lokal: den gjelder et avgrenset område, ikke hele parken. Resten av lavamarkene er kalde, svarte og tørre.
El Diablo — restauranten som griller på jordvarme
Bygget på toppen av Islote de Hilario ble tegnet av César Manrique og sto ferdig i 1970, fire år før området fikk status som nasjonalpark. Det er en sirkelrund enetasjes bygning med en glassvegg hele veien rundt, slik at lavamarkene ligger som et panorama mens du sitter inne.
Midt i restauranten står grillen: en åpen brønn i bakken med en rist over, der maten stekes på varmen som kommer opp av seg selv. Ved siden av ligger det Manrique kalte Jardín muerto, den døde hagen — et lite glassbur med en tørr trestamme og et kamelskjelett. Det er en av de tydeligste eksemplene på hvordan han arbeidet på øya, og hører sammen med resten av arbeidene hans i artikkelen om César Manrique.
Restauranten er en del av besøket, ikke et separat sted du kan kjøre til. Du kommer dit gjennom den samme adgangskontrollen som alle andre.
Ruta de los Volcanes — bussturen
Selve rundturen gjennom lavamarkene skjer i buss. Parkforvaltningen oppgir strekningen til 12 kilometer og varigheten til rundt 45 minutter. Bussen går i sløyfe gjennom kratre og lavafelt, stopper på noen utsiktspunkter, men du går ikke av underveis. Kommentaren spilles av på flere språk, ikke på norsk.
Sjåførene kjører veien flere ganger daglig og tar svingene tett inntil kanten på noen partier. Er du redd for høyder, sitt på innsiden. Er du lett bilsyk, er det verdt å vite at strekningen har mange korte svinger og bakkekammer.
Hvorfor får du ikke gå fritt i parken?
Fordi underlaget ikke tåler det. Over 90 prosent av parkens areal er klassifisert som Zona de Reserva, den strengeste vernekategorien. Det som ser ut som død stein, er i realiteten en av de mest studerte kolonisasjonsprosessene i Europa: rundt 200 registrerte lavarter av lav bryter langsomt ned bergarten og lager de første millimeterne med jord. En lav som har brukt tiår på å etablere seg, forsvinner under én støvel.
Derfor er tilgangen kanalisert: buss for de fleste, og et fåtall guidede turer til fots for dem som vil nærmere. To av disse turene er gratis, men krever bestilling i god tid og har svært få plasser.
| Rute | Lengde | Tid | Slik foregår den |
|---|---|---|---|
| Ruta de los Volcanes | 12 km | ca. 45 min | Buss, inngår i billetten |
| Ruta de Tremesana | 3,5 km | ca. 3 t | Til fots, guidet, gratis, må bestilles |
| Ruta del Litoral (kort) | 2 km | ca. 2,5 t | Til fots, guidet, må bestilles |
| Ruta del Litoral (lang) | 9,75 km | 5–6 t | Til fots, uten guide, krevende |
Tallene er hentet fra parkforvaltningens egen ruteoversikt. Vilkårene for de guidede turene endrer seg — se parkens ruteoversikt for gjeldende dager, oppmøtested og bestilling.
Kamelene ved Echadero de los Camellos
Litt sør for hovedinngangen, langs veien LZ-67, ligger Echadero de los Camellos. Dyrene er dromedarer med én pukkel, ikke tobpukklede kameler, og de har vært brukt i jordbruket på Lanzarote i århundrer — turistturene er en videreføring av en arbeidsdyrtradisjon, ikke noe importert.
Turen er kort. Parkforvaltningen oppgir 250 meter og rundt 20 minutter. Du sitter i en kurvsete på siden av dyret, som regel to personer per dromedar, og turen går opp en askeskråning og ned igjen. Betalingen skjer på stedet og er ikke inkludert i parkbilletten. I 2026 lå prisen rundt 11 euro per person, men dette er en pris som justeres — sjekk ved oppmøte.
Bør du ta kameltur?
Det er en reell innvending mot dette, og den bør nevnes: dyrene står i kø i solen mellom turene, og noen reisende synes opplevelsen er ubehagelig å være med på av den grunn. Det finnes en øvre vektgrense per sete, og turen er hverken lang eller spesielt naturskjønn sammenlignet med bussturen. Er du i tvil, går du glipp av lite ved å la den være.
Besøkssenteret i Mancha Blanca — det gratis alternativet
Mange kjører rett til bommen og vet ikke at parken har et eget besøkssenter et stykke unna. Centro de Visitantes e Interpretación de Mancha Blanca ligger langs LZ-67 mellom La Santa og Yaiza, og har fri adgang. Der finnes en fast utstilling om vulkanisme og om hvordan Kanariøyene ble til, et rom som simulerer et utbrudd, og korte gangveier ut i lavaen med utsiktspunkter.
Senteret er verdt en time uansett, men det er særlig aktuelt i to tilfeller: hvis du reiser med barn som trenger mer forklaring enn en bussguide rekker å gi, og hvis du ikke fikk billett til Montañas del Fuego på den dagen du hadde tenkt. Åpningstidene er kortere enn du kanskje venter — sjekk gjeldende tider hos parkforvaltningen før du kjører.
Kø, parkering og billetter
Fram til nylig kunne du kjøre opp til bommen og kjøpe billett på stedet, og på travle formiddager sto bilene i kø langs LZ-67. Det er endret. Operatøren CACT Lanzarote oppgir nå at billetter til Montañas del Fuego bare kan kjøpes på nett, og at de gjelder for en bestemt dato og et bestemt klokkeslett. Da dette ble sjekket i september 2026, oppga CACT voksenbillett til 30 euro, gratis inngang for barn under sju år, siste innslipp klokken 15.45 og en samlet besøkstid på rundt 90 minutter. Det finnes egne rabatterte satser for personer bosatt på Kanariøyene og for personer med nedsatt funksjonsevne, og disse krever dokumentasjon.
Billetten dekker parkering, demonstrasjonene ved El Diablo og bussturen. Parkeringen ligger oppe ved besøkssenteret, og du kjører selv dit etter adgangskontrollen. Priser og åpningstider til attraksjoner endrer seg oftere enn artikler oppdateres — sjekk gjeldende opplysninger hos CACT Lanzarote før du planlegger dagen.
Praktisk ellers: det er ingen bensinstasjon eller butikk inne i parken utover restauranten, og det er lite skygge. Kom med full tank og vann i bilen. De fleste kommer hit med leiebil — hvordan det fungerer på øyene står i guiden til leiebil på Kanariøyene. Skal du kombinere Timanfaya med noe annet samme dag, ligger vinmarkene i La Geria rett øst for parken, i det samme lavaområdet fra 1730-tallet.
Detaljer om Manriques arbeid på Islote de Hilario er dokumentert av Fundación César Manrique.