Det første du legger merke til når du kjører ut fra flyplassen på Lanzarote, er noe som ikke er der. Ingen reklametavler langs veien. Ingen leilighetsblokker på seks etasjer. Ingen skiltskog i rundkjøringene. Husene er hvite, og treverket er grønt. Det ser ut som en tilfeldighet eller en smakssak. Det er ingen av delene — det er nedfelt i regelverk, og det er én mann som er hovedgrunnen til at det ble slik.
César Manrique ble født i Arrecife på Lanzarote i 1919 og døde i 1992. Fundación César Manrique, som forvalter arven etter ham, kaller han en kunstner som satte et uutslettelig merke på øya han vokste opp på. Det er ikke en høflighetsfrase. Uten ham hadde Lanzarote sannsynligvis sett ut som Costa del Sol.
Maler først, landskapsarkitekt siden
Manrique var maler av utdanning og yrke lenge før han begynte å bygge. Han gikk på kunstakademiet San Fernando i Madrid og bodde i hovedstaden fra 1945 til 1964. På begynnelsen av 1950-tallet gikk han over til nonfigurativ kunst og til å arbeide med selve materien i bildet — han hørte hjemme i den spanske informalismo-bevegelsen.
I 1964 flyttet han til New York, der han hadde tre separatutstillinger i galleriet Catherine Viviano. Møtet med amerikansk abstrakt ekspresjonisme, popkunst, ny skulptur og kinetisk kunst ga ham en visuell verktøykasse han tok med seg hjem.
Og det er hjemkomsten som betyr noe her. Midt på 1960-tallet vendte han tilbake til Lanzarote og begynte på en serie prosjekter som ikke lignet noe annet i spansk kunstliv: inngrep i landskapet som samtidig var kunstverk, turistattraksjoner og næringsutvikling. Han kalte det selv Arte-Naturaleza — kunst og natur som én ting.
Mannen som gjorde det mulig
Manrique arbeidet ikke alene, og han hadde ikke makt i seg selv. Nøkkelen var José Ramírez Cerdá, som ble president i Cabildo de Lanzarote i 1960 og som ville bygge et reiseliv på øyas egne landskap i stedet for på importerte hotellkonsepter. Ramírez ga Manrique oppdragene, budsjettene og den politiske ryggdekningen.
På den tekniske siden gikk kunstnerne Jesús Soto og Eduardo Cáceres igjen i prosjektene. Det er verdt å ha med seg at ikke alt som selges som «Manrique» er hans: Cueva de los Verdes ble tilrettelagt av Jesús Soto og åpnet i 1964, uten at Manrique sto bak.
Hva var det egentlig han fikk gjennom?
Her er det konkrete. I 1967 vedtok Cabildo de Lanzarote et Reglamento de defensa del paisaje y de la arquitectura popular lanzaroteña — et reglement til forsvar for landskapet og den folkelige byggeskikken på Lanzarote. Det hadde 17 paragrafer og handlet om hvite fasader, tradisjonell arkitektur og reklame langs veiene. Det var, som lokalavisen Diario de Lanzarote formulerer det, inspirert av Manrique.
Tre år senere kom det som fikk størst praktisk betydning. I juli 1970 godkjente Cabildo et sett Normas Subsidiarias, kunngjort 10. november samme år: 18 sider, 31 paragrafer. De krevde at utvendig maling skulle være hvit eller jordfarget, og at bygging skulle skje i enkle linjer i ånden fra den stedegne arkitekturen. Og de forbød tre ting uttrykkelig: skifer, leilighetsblokker og reklame langs veier og bygdeveier.
Det er dette siste punktet du ser hver eneste dag du er på øya. Fraværet av reklametavler er ikke god smak hos annonsørene. Det er en forbudsbestemmelse fra 1970.
Et første Plan Insular, en samlet plan for hele øya, ble godkjent i mai 1973, men bare som veiledende og ikke bindende — daværende lovverk åpnet ikke for planer på øynivå. Rammene ble likevel liggende, og de har fulgt Lanzarote siden. I dag er hele øya, med alle landsbyene, biosfærereservat hos UNESCO. Turismo Lanzarote fremhever at det var første gang et helt territorium fikk statusen på den måten.
Verkene, og hvordan de henger sammen
Anleggene er ikke sju separate attraksjoner. De er ett prosjekt fordelt utover øya, og de bruker de samme grepene om igjen: bygg inn i terrenget i stedet for oppå det, skjul inngangen så åpningen kommer brått, bruk lokal stein og hvitt puss, og la landskapet være hovedpersonen.
| Verk | År | Hva Manrique gjorde |
|---|---|---|
| Jameos del Agua | fra 1964 | Første store landskapsinngrep; lavatunnel gjort tilgjengelig |
| El Diablo i Timanfaya | 1970 | Rund restaurant med grill på jordvarme |
| Mirador del Río | 1971–1973 | Utsiktspunkt gravd inn i klippen |
| Jardín de Cactus | åpnet 1990 | Søppelfylling i et steinbrudd gjort om til hage |
I tillegg kommer Casa Museo del Campesino ved Mozaga med skulpturen Fecundidad, hans hyllest til bondekulturen på øya, og Castillo de San José i Arrecife, en festning fra 1700-tallet som siden 1976 har huset museet for samtidskunst, MIAC. Manrique laget også utsiktspunkter på andre øyer: El Palmarejo på La Gomera og La Peña på El Hierro.
Hjemmet hans i Tahíche, bygget over fem vulkanske bobler i lavaen, er i dag hovedsetet til Fundación César Manrique. Det senere huset i Haría, der han bodde de siste årene, er også åpent som husmuseum.
Landskapet i La Geria er ikke hans verk — det er bygget av bønder gjennom 250 år — men det er en del av den samme tankegangen han satte i system: at det menneskeskapte skal underordne seg det stedet allerede er.
Han var også en bråkmaker
Det er lett å fremstille Manrique som en dekoratør som pyntet på øya. Han var noe annet. Allerede i 1965 sa han til pressen at han var bekymret for turistmengden som var på vei til Lanzarote — den samme turismen han selv hadde vært med på å bygge opp.
Da hotellbyggingen skjøt fart på midten av 1970-tallet og igjen på midten av 1980-tallet, gikk han i protesttog mot nye anlegg og gikk offentlig i strupen på både myndigheter og utbyggere. I teksten Lanzarote se está muriendo — «Lanzarote holder på å dø» — fra 1986 skrev han at ufølsomhet og manglende engasjement var i ferd med å ødelegge det som begynte som kjærlighet, og at de som nå tjente penger på øyas tiltrekningskraft, ikke ville hatt noe å selge uten arbeidet som var lagt ned.
Fundación César Manrique beskriver denne aktivismen som helt sentral for å forstå ham. Det var den som gjorde en kunstner til en offentlig figur med reell politisk vekt.
Ble det som han ville?
Delvis. Byggehøydene holdes stort sett, fargene holdes, reklameforbudet holdes. Kjører du fra Arrecife til Haría, ser du en øy som fortsatt ser ut som seg selv.
Samtidig har Lanzarote i dag langt flere senger enn Manrique advarte mot i 1986, og de store feriestedene i sør er ikke tegnet av ham. Reglene handler om hvordan det bygges, ikke om hvor mye. Det er verdt å ha i bakhodet når noen sier at Lanzarote «ikke er utbygd»: øya er svært utbygd, men den er utbygd innenfor et regelverk som gjør at det ikke skriker mot deg.
Bakgrunnen om liv og virke finnes hos Fundación César Manriques biografi og i stiftelsens gjennomgang av aktivismen hans. Detaljene om reglementet fra 1967 og Normas Subsidiarias fra 1970 er gjengitt av Diario de Lanzarote.