Fra veien mellom Yaiza og Playa Blanca ser du plutselig ned på et rutenett av firkanter i rosa, hvitt, oker og brunt, innrammet av svart lavastein, med Atlanterhavet like utenfor. Det er Salinas de Janubio, det største saltverket på Kanariøyene, og det er ikke en kulisse. Det produseres fortsatt salt der nede, med de samme metodene som da anlegget ble bygget.
Saltverket ligger i kommunen Yaiza på sørvestkysten av Lanzarote, mellom klippene ved Los Hervideros og veien sørover. De fleste stopper på utsiktspunktet i fem minutter, tar et bilde og kjører videre. Det er greit nok. Men det er verdt å vite hva du ser på, for landskapet der nede er laget av tre ting: en vulkan, en familie fra 1800-tallet og fordampning.
Lagunen som vulkanen laget
Før 1730 lå det en naturlig havn her, Puerto Real de Janubio. Utbruddene som skapte Timanfaya mellom 1730 og 1736 sendte lava ut i havet på denne delen av kysten, og lavaen la seg som en barriere foran bukta. Resultatet ble en innelukket laguna med saltvann — anlegget selv beskriver den som over en kilometer i omkrets.
Det er den lagunen alt annet bygger på. Uten den ville det ikke vært noe saltverk her, og uten utbruddene ville det ikke vært noen laguna. Det er den samme lavastrømmen fra 1730-tallet som ligger under vinmarkene i La Geria lenger nordøst — de to stedene er to helt ulike måter å leve av det samme utbruddet på.
Familien som bygde anlegget
Byggingen startet i 1895, da Vicente Lleó Benlliure bestemte seg for å utnytte lagunen til saltproduksjon. Arbeidet gikk over generasjoner og ble først ferdigstilt i 1945, da anlegget hadde nådd sin fulle utstrekning på rundt 45 hektar. Saltverket drives fortsatt av etterkommere av den samme familien, i fjerde generasjon.
På toppen, rundt midten av 1950-tallet, produserte Janubio over 10 000 tonn salt i året og sysselsatte mer enn hundre mennesker. Salt var ikke pynt den gangen: det var det som gjorde det mulig å konservere fisk, og dermed en forutsetning for hele fiskerinæringen på øya og for eksporten til fastlandet. I dag oppgir bedriften selv at driften ligger på i overkant av 20 prosent av det historiske toppnivået.
Hvordan lages saltet?
Ved at vann fordamper, og ved at noen flytter det fra basseng til basseng i riktig rekkefølge. Sjøvann pumpes inn i lagunen, ledes videre gjennom et system av grunne bassenger — cocederos — der sola og vinden gradvis konsentrerer saltlaken, og til slutt over i de minste kammene der saltet krystalliserer og høstes for hånd.
Fargene du ser fra utsiktspunktet, er nettopp dette stadiet: hvert basseng har ulik saltkonsentrasjon, og ulike mikroorganismer trives ved ulik konsentrasjon. Det er de som gir det rosa. Anlegget oppgir at høstesesongen er mai til oktober, altså de månedene med mest sol.
Det er også grunnen til at Janubio ser mest levende ut om sommeren og tidlig på høsten. Kommer du i januar, ser du fortsatt rutenettet og fargene, men mindre aktivitet.
Kan du komme deg ned til saltverket?
Her er det verdt å korrigere en utbredt oppfatning. Janubio er ikke et besøkssenter i samme forstand som Timanfaya eller Jameos del Agua, med billettluke, kafé og fast åpningstid — men det stemmer heller ikke at du bare kan se det fra veien.
Bedriften kjører sine egne omvisninger på 90 minutter, på spansk og engelsk, med oppmøte ved Camino de los Hervideros i Yaiza. Turen går gjennom fordampningsbassengene og forklarer hvordan anlegget er bygget opp, med vannsystemet, møllene og arkitekturen. Den må bestilles på forhånd gjennom kalenderen på deres egen side, og den koster penger. Anlegget opplyser selv at omvisningen ikke er tilrettelagt for rullestol, og at du bør ha solbriller — saltet reflekterer kraftig.
Priser og tidspunkter varierer gjennom året. Sjekk gjeldende opplysninger hos Salinas de Janubio før du planlegger dagen, og regn med at det ikke går an å dukke opp uanmeldt.
Fuglene: derfor er området vernet
Salinas de Janubio har vært vernet siden 1987 og er i dag klassifisert som Sitio de Interés Científico, et vitenskapelig verneområde på rundt 168 hektar. Det er også utpekt som fuglevernområde i EU-sammenheng.
Grunnen er at Kanariøyene har svært få våtmarker, og Janubio er en av de viktigste. De grunne bassengene med varierende saltinnhold gir et mattilbud som ikke finnes andre steder på øya, og over 70 fuglearter er registrert her — vadefugler som sandloer, snipefugler og steinvendere, og med jevne mellomrom flamingo. For mange av dem er dette en rasteplass på trekket mellom Europa og Afrika.
Det betyr også at du skal holde deg til veien og utsiktspunktene med mindre du er med på omvisning. Bassengene er en arbeidsplass og et verneområde på samme tid.
Saltet fra Janubio i kanarisk mat
Havsalt er ikke en detalj i kjøkkenet her. Nasjonalretten papas arrugadas — små poteter kokt i sterkt saltet vann til det legger seg et hvitt lag på skallet — er i praksis en oppskrift bygget rundt grovt havsalt, og det er den samme typen salt som høstes i Janubio.
Anlegget selger flere varianter: vanlig havsalt, grovt salt til matlaging, kvernsalt med krydder og flor de sal. Det siste er det fineste og dyreste, og det er ikke ment til koking — det strøs over maten til slutt, der du kjenner kornene.
Når på dagen bør du komme?
Sent på ettermiddagen. Sola står da lavt i vest, rett inn over saltverket fra havsiden, og fargene i bassengene blir kraftigere enn de er midt på dagen når lyset står rett ned og vasker dem ut. Timen før solnedgang er den beste, og den lar seg dessuten kombinere med Los Hervideros noen minutter nordover, der bølgene slår opp gjennom hullene i lavakysten.
Utsiktspunktene ligger langs veien LZ-2 mellom Yaiza og Playa Blanca. Det er plass til å stanse, men det er ingen tilrettelagt parkeringsplass med kapasitet — stopp der det er trygt, og ikke på selve kjørebanen. Turistbussene bruker de samme lommene.
Møllene og vannsystemet
Det som skiller Janubio fra et moderne industrianlegg, er at nesten ingenting er automatisert. Vannet flyttes gjennom anlegget etter et system av kanaler og nivåforskjeller, og pumpingen ble opprinnelig gjort med vindmøller. Møllene står der fortsatt, og de er en del av det bedriften viser fram på omvisningen sammen med kanalene og bygningene.
Vindmølle er ikke tilfeldig valgt teknologi på Lanzarote. Passatvinden går jevnt hele året, og det finnes ikke ferskvann å drive noe med. Det samme prinsippet — bruk det du har, og skjerm deg mot resten — går igjen i hvordan folk her har dyrket vin, bygget hus og lagt ut åkrene sine.
Stranden nedenfor
Under saltverket ligger Playa de Janubio, en lang, kullsvart strand mot åpent hav. Den er fin å se på og dårlig å bade fra: det er ingen molo, ingen livredder, kraftig dønning og bratt bunn. Lokalbefolkningen bader ikke her, og det bør ikke du heller. Hvorfor Atlanterhavet oppfører seg annerledes enn Middelhavet, står i artikkelen om bading, bølger og strømninger.
Vil du ta med noe hjem, selger anlegget sitt eget salt, blant annet flor de sal — det tynne laget som legger seg øverst i bassenget og skrapes av for hånd. Det er en billigere og mer holdbar suvenir enn det meste annet på øya, og det er det eneste stedet du kan kjøpe salt som er høstet akkurat der du står.